En god natts søvn

Som dere kanskje har fått med dere tilbringer jeg definitivt de fleste dagene mine stort sett i senga og på sofaen. Og noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig bare har lagt på med x antall kg og ligger på sofaen hele dagen bare fordi jeg har blitt lat og bruker svangerskapet som en litt dårlig unnskyldning. Legen min (som jeg ikke har vært hos før jeg ble gravid) trodde for eksempel at jeg var lat da jeg ikke ble i bedre form etter første trimester og spurte meg hva jeg egentlig forventet. Well, dear doctor, jeg forventet vel strengt tatt å kunne gå en tur uten problemer sånn før jeg i det hele tatt hadde synlig mage. Jeg tror liksom ikke det er karma heller, for jeg tror jeg har gjort opp for mine ugjerninger tidligere, for eksempel tror jeg denne hendelsen som dukket opp på facebook definitivt burde hjulpet meg i pluss.

Skjermbilde 2017-03-21 kl. 13.02.37
.. Du vet det er en bra historie når den høster likes tre år senere. HEHE. Uansett, tilbake til at jeg noen ganger bare lurer på om jeg faktisk har vondt, eller bare et lat. Det er vanskelig å vite når jeg prøver å  gjøre minst mulig for å påføre meg selv smerte, jeg vil tro det er naturlig. Men, jeg jobber jo fremdeles 40% (yay), og lurer på om jeg noen gang kommer til å føle meg som en ekte arbeidstaker igjen. Det vil si, jeg tar en del telefoner. Men i går dere, i går var jeg så aktiv. Og tenkte at det kom til å gå strålende, jeg skulle jo ikke bevege meg på mye. Jeg leverte en bil på verksted og gikk tilbake på jobb (vi snakker kanskje 200 meter), også var jeg med Lucky til veterinæren, altså gikk jeg inn og ut av bilen et par ganger, og i tillegg til dette gikk jeg fra bilen, inn på kid, handlet fem laken til sprinkelsenga og ut igjen. Så ramlet jeg fra hverandre. Resten av dagen vurderte jeg hvor mye jeg måtte tisse eller om jeg kunne holde meg litt til for å slippe å gå. Hadde jeg virkelig så lyst på kaffe at jeg ikke kunne vente og hente i samme slengen som jeg var på do for eksempel? Det er så nedtur. Det eneste som er opptur er at jeg kommer på at nei, jeg er faktisk ikke så lat når jeg er meg selv, og jeg kommer til å gidde å reise meg, sånn etter at jeg er ferdig med å være gigantisk. Skulle gjerne vist dere hva gigantisk betyr, men i og med at jeg har ødelagt telefonen min og venter på ny så får dere vente i spenning dere og. Det mest stressende er at jeg ikke har gravid-appen tilgjengelig så nå har jeg mistet oversikten over nøyaktig hvor mange dager det er igjen til termin.

Okei herregud nå må jeg slutte å skrive. Det jeg egentlig skulle si var at jeg sendte Andreas ut på gjestemadrassen på stua (barnerommet er jo overfylt av ting), og sov alene i natt. Og det var så sjukt digg. Dere aner ikke. Jeg sov helt til HALV FEM før jeg måtte tisse, og våknet bare en liten stund klokken syv før jeg sov HELT TIL HALV ELLEVE. Det var amazeballs. Så sto jeg opp til amerikanske pannekaker som Andreas lagde i går og jeg skal ærlig innrømme at i dag har jeg faktisk kost meg. Og det er veldig lenge siden jeg har kost meg når jeg har «fri». Jeg føler meg på et vis litt avslappet. Dis feel is the best feel.

giphy (1)
Så, det stemmer visst det de sier, at en god natts søvn hjelper på det meste. Bare synd det er omtrent seks måneder siden sist. Men, jeg fortviler ikke. Etter mai kommer jeg jo ikke til å sove på flere år. Hvis jeg blir deppa kan jeg bare lese denne saken som er helt ekte (ikke engang løgn), så blir det liksom litt bedre. Jeg er ikke engang sur for at vi snart har betalt 29k i reprasjoner på en bil som er verdt 60k. Det kunne vært verre, vi kunne vært uten bil ikke sant.
giphy (2)
Gud fader, jeg beklager kvaliteten på dette innlegget ass, jeg er nok litt for avslappet og uthvilt til å blogge bra.

Xoxo, pregnancy queen

Sammenbrudd

Hva er vel et svangerskap uten et sammenbrudd? Hehe, jeg vet ikke, normalt for eksempel? Vel, på fredag tok det litt av her hjemme. Jeg ble sur fordi jeg følte meg oversett og satt på andreplass av Andreas fordi han stakkars ikke hører hva jeg sier når han sitter og følger med på et eller annet på iPaden. Det er så sjukt irriterende, og det er det nok sikkert flere enn meg som synes om sine menn. Dog skal jeg innrømme at så irriterende som jeg synes det var på fredag, var vel egentlig ikke helt rasjonelt. Det plager meg for eksempel ikke så mye at jeg til vanlig kaster telefoner i gulvet og gråter i to timer etterpå. Bilde tatt 18.03.17 kl. 14.02

Kjempebra Else. Kjempebra. Hva som var vitsen med det? Nei det kan du faen meg lure på, for det aner jeg ikke. Jeg kan være så udugelig noen ganger at jeg blir helt skremt. Hvordan skal jeg ta vare på en baby når jeg ikke engang klarer å ta vare på meg selv? Jeg er så LEI av meg selv nå. Leiere har jeg aldri vært. Av noen. Jeg er ikke engang like lei av Johaug-saken som jeg er av meg selv. Og min EGEN telefon?? FORTELL MEG VITSEN???

I tillegg har jeg hørt at hormonene kan bli verre når babyen kommer. Det går faktisk ikke. Det kan ikke skje, det ender med at jeg må flytte fra verdens flotteste mann og det kan vi faktisk ikke ha noe av. Nei, håpet er at når jeg kommer meg ut i frisk luft igjen i sommer så klarer jeg å rense hodet nok til at det ikke ramler av i ubevoktede øyeblikk. Dog, det er jo en stund til. Magen min begynner det å bli størrelse på nå, og i dag oppdaget jeg mitt første ekte strekkmerke. Som er laget av baby altså, strekkmerker har jeg massevis av fra før av, men et nytt liksom. And it’s so cute! Se. Bilde tatt 18.03.17 kl. 14.57

… Okei jeg ser jo nå at det egentlig ikke vises, men det er blandet inn i merkene etter buksa omtrent en cm over bukselinningen. Jeg måtte ta bildet med macen (… siden jeg åpentbart ikke har telefon), så det får duge for nå.Lover å vise dere progresjon på strekkmerkefronten. Kommer garantert til å få en drøss. Ja, så har jeg faktisk fått to små rett over arret til piercingen min, men det teller liksom ikke for arret er jo ikke tøyelig på samme måte som vanlig hud, u know?

Vel, for å hindre meg selv i å gå på en ny smell må jeg jo finne på noe. I dag øver jeg meg på å knyte sjal. Den babyen skal bæres, koste hva det koste vil. Regner forresten med at babyen kanskje er litt mindre enn huskyen Andreas har kjøpt til henne, men noe må jeg jo øve med! Har dere erfaringer med sjal? Dette er fra ellevill og er ikke elastisk. Håper hun vil trives inni der når hun kommer, har regnet meg frem til at bæring er min største mulighet til å ta med både baby og hunder på tur samtidig. Gjerne kom med tips til bæring/gåing med (trekk)hund og baby samtidig hvis dere har!

Vel. Jeg skal bruke resten av dagen til å telle minutter til termin, og kanskje rydde av stuebordet. Hvis ryggen tåler det. Herregud for et liv, er det rart det klikker for meg iblant? God helg!

Scones til helgefrokosten

Scones, dere! Jeg prøvde dette forrige helg da tine.no sa det gikk fortere å lage enn rundstykker. And Tine.. I gotta give it to ya, u knew what I was lookin’ 4! Tyve minutter så var de ferdige. Og jeg bare «!! What» og Andreas bare «what», og så levde vi begge i en verden av positiv overraskelse. Jeg var nesten ikke sur og hormonell hele dagen faktisk, så fornøyd var jeg.

Dette trenger du:

Og her er oppskriften, gir åtte store biter. Jeg spiste to hele biter som jeg delte i to, og det va mer enn nok for meg til frokost. Dog, husk at jeg har en baby i magen som tar ganske mye plass. 

– 4 dl sammalt hvetemel
– 4 dl annen tørrvare. Her kan du kombinere. Jeg brukte ei spiseskje fiberfin, omtrent 1,5 dl havregryn og resten hvetemel. Prøvde også med mandelmel en annen dag, det funket også fjell. Jeg mistenker at det er rom for det meste, men tror det blir for mye med 4 dl med bare havregryn. Prøv deg frem, blir sannsynligvis etanes, som vi sier.
– 5 ts bakepulver (ja, I know det høres mye ut, but it’s true)
– 1/2 Ts salt
– 1 boks kesam. Jeg brukte vanlig, men mager går også. Eller cottage cheese. Kan sikkert bruke seterrømme også, men så fete trenger vi vel ikke bli.
– 1 dl melk

Fremgangsmåte:

Sett ovnen på 250 grader. Bland alt det tørre, og ha i det våte. Du kan bruke kjøkkenmaskin eller hendene, both is nice. Når det har blitt en deig deler du den i to og lager to rundinger som du legger på bakepapir og skjærer kryss i på toppen. Stek i ti minutter. Og så- VOILÁ! image

Topp med hva du vil. image

Enjoy!

Gravidglød?

Jeg hadde gledet meg til å gløde. Fordi alle gravide får jo en glød. Og det er ikke så stress å være gravid, egentlig. Det er jo bare et fuckings MENNESKE som gror inni meg. Null stress, bare å ta det med ro, kroppen min er jo designet for å gjøre dette. Vel, la meg fortelle dere alle noe sjokkerende og det er at det er jævlig stor forskjell på meg og Bjørgen, Inger, Funkygine, for ikke å snakke om hele jævla instagram. Helt siden september har jeg ikke glødet et SEKUND. Det vil si, med mindre det er det alle snakker om er hvor forbanna jeg kan bli av ting som at Andreas støvsuger «feil» eller ikke rydder benken fort nok eller til og med ikke koker pasta etter mitt tidsskjema. For hvis det er den gløden, så har både jeg, Andreas, Lucky, Braute og hele huset vårt brunnet opp for lenge siden. Jeg så meg selv i speilet her om dagen, og dere kan tro jeg har forandret meg siden august. La meg presentere dagens look:

hades

Dere tror jeg tuller, men det er bare å spørre Andreas. Det verste er egentlig at alle (selvfølgelig, folk er jo koselige og bryr seg) skal spørre hvordan det går. Jeg må ha det falskeste det-går-bra-smilet på kloden, for jeg har mest lyst til å rope at FAKTISK så har jeg hemoroider fra helvete og en bekkenløsning som tvinger meg i en meget ubehagelig liggestilling store deler av døgnet, ei blære som åpentbart har glemt sin hovedfunksjon som faktisk, tro det eller ei, liksom skal være å holde urin INNI kroppen en stund og ikke lekke fordi den synes det passer seg sånn. Dessuten så er jeg urimelig redd for at noe skal være galt med jenta vår. Jeg drar det så langt også, jeg tenker ikke bare «enn hvis jeg får en syk unge», men jeg tenker at kjære vene hva skal jeg gjøre hvis hun er døvblind og vi ikke bare må lære tegnespråk, men komminusere i hendene og ALT ANNET som følger med. Og hva hvis vi for eksempel trenger rullestol og andre hjelpemidler, hvordan i all verden skal vi få plass og hvor skal vi bygge rampe?? Bilen vår er jo for liten allerede, og hva skal vi gjøre med hundene? Også skjønner jeg hvor idiot jeg er og at ja, en kan aldri sikre seg mot sykdom, men jeg kan heller ikke sikre meg fra å dø i en bilulykke i morgen og det nytter jo ikke å tenke på den måten. Det blir forferdelig slitsomt i lengden. Derfor bruker jeg tiden min på å følge med på Paradise Hotel i stedet og prøver å bare vente. Altså vente uten å tenke meg selv inn i en psykose. Det vil jeg ha meg frabedt. Men, on a positive note har jeg jo ikke fødselsangst, da. Det hadde jeg første runde, men etter to spontanaborter og verdens lengste graviditet skjønner jeg jo at ungen må jo ut på et eller annet tidspunkt. Og hvis fotballfrue klarer det så klarer faktisk jeg også det. Jeg er jo tross alt en avdanka CrossFitter, jeg kan å puste og å fokusere. Bare se her.

IMG_0251IMG_2433

Hehehe. Se så fit jeg var. Rart hvordan det kan være både motiverende og sykt deprimerende på samme tid. Jeg gleder meg så SYKT mye til å bevege meg igjen. Can’t can’t can’t WAIT!

Men ja. Jeg skulle jo egentlig spørre om noen har sett gløden min og eventuelt hvor, for det er helt tydelig at den har blitt forlagt. Holla at me if you seen it. Og i tillegg, om du skulle ha tilgang til en god natts søvn for mye er det bare å slenge den min vei. giphy

xoxo pregnancy queen

Siden sist

De siste månedene har jeg lurt på om jeg skal blåse liv i denne gamle bloggen igjen. Ikke fordi jeg tror jeg har så sykt mye spennende å fortelle, mer fordi jeg kjeder meg på jævlig mye. Jeg har jo blitt gravid. Det vil si, jeg har jo vært gravid to ganger før, men nå har jeg blitt gravid med et barn som faktisk bare har igjen å legge på seg inni magehuset før hun skal ut og forhåpentligvis være både levende og frisk. So far so good, hun har nemlig fest hver dag (rave, faktisk) og jeg lurer på om hun er sterk nok til å knuse ribbein allerede nå eller om jeg bare har enormt lav smerteterskel og overdriver. Hvis det siste er tilfelle gleder jeg meg til å se hvordan fødselen går.

nei

Oh well, det kan jo neppe være verre enn å klemme ei øm kvise på ryggen. For det er faen meg det mest smertefulle jeg vet om. Sånn utenom å bli tatovert av to stykker samtidig, det er også pretty high up there over ting jeg ikke skal gjøre igjen. Vel, nok om det. Som sagt er jeg gravid. Og jeg skulle gjerne vist dere akkurat hvordan jeg ser ut, men nå ligger jeg i sofaen og det sier seg selv at jeg ikke reiser meg for å ta bilde. Kan ikke risikere å bli andpusten. Men alt i alt føler jeg meg omtrent som dettenei2

Hahahahah neida. Hva faen er dette Beyoncé? Jeg er mer her

nei3

Hehehehehe. Neida, hva er det som foregår egentlig? Jeg føler meg som en bevegelseshemmet hvalross, no less. Disse damene representerer…. ja, noe annet. Poenget mitt er at enn så lenge sitter jeg fast hjemme og ruger. Og jada, jeg vet at «det er en tid for alt» osv, men det hadde vært kult å klare å jobbe mer enn 40% og gå en tur i ny og ne. Vet ikke om hundene våre engang husker at jeg egentlig faktisk har bein å gå på, for jeg har ikke tatt ansvar for dem siden september. Generelt suger det en gigantisk ball å gå å vente, samtidig som jeg skjønner jo at babyen ikke kan komme NÅ. For det første må hun bli litt større, og for det andre vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med en baby enda. I ain’t ready. Så da får jeg blogge litt i ventetiden, kanskje jeg klarer å manne meg opp psykisk til å bli mamma, sånn helt på ekte. Det må jeg jo nesten, for bestemora til Andreas har jo strikket verdens fineste hentesett.

IMG_6473

Jeg har jo forøvrig også strikket. Ei bukse. Den ble jo nesten like fin.  IMG_5679

Hehe. Ja, nei, hva skal man si? Børste støv av bloggen? Yay og nay? Hvis dere har nok Else på instagram er det lov å si nay.

 

Helt ærlig.

Hvis du ikke tåler å lese om blod og gørr og hvordan en spontanabort kan være, så må du snu i døra med en eneste gang. Du er advart. I tillegg driver jeg selvsagt fremdeles ikke med spellcheck, det får være grenser til tidsbruk for å tømme hjernen. Nå må jeg faktisk bare lette litt på trykket. Skrivetrykket, altså. Det andre trykket går som regel av seg selv. Heh….Well. Heldigvis har jeg ikke blogget siden muren falt, så lesertallene mine ligger et eller annet sted under null vil jeg tro. Det er ikke så farlig. Det er faktisk så sinnsykt lite viktig at jeg tror jeg bryr meg mer om hvem Toralv Maurstad kliner med, enn jeg gjør om lesertall. Jeg spontanaborterte for ti uker siden. Jeg skulle vært 24 uker på vei nå. Det gjør vondt i magen å tenke på, og det stikker et eller annet sted inne i meg når jeg ser små babyer eller gravide. Det er ikke det at jeg ikke er glad på deres vegne, selvfølgelig unner jeg de alt godt. Det er bare at jeg skulle gått i den samme retningen jeg også.

Da vi fant ut at jeg var gravid ble vi utrolig glade. Vi hadde planlagt å prøve, og jeg testet meg den første dagen det var mulig å se noe. Andreas trodde jeg kødda og jeg begynte nesten å grine. Hvorfor vente, vi er jo voksne og vet hva vi vil. Vi gledet oss så mye og klarte ikke la være å fortelle det til foreldre, søsken og venner. Selv om jeg gikk de første 12 ukene med en konstant angst om at noe skulle gå galt, var jeg så utrolig lykkelig. Vi hadde det for bra, liksom. Og som jordmoren min sa, «det går bra med de aller, aller fleste. Du må ikke bekymre deg». Det stemte jo det, og jeg prøvde å senke skuldrene så godt det lot seg gjøre. Andreas var totalt avslappet og var mer bekymret for at jeg sov 20 timer i døgnet og lignet mer på en som var rammet av malaria i stedet for kjæresten hans. Jeg var i så jævlig horete dårlig form. Jeg tenkte at jeg faktisk hatet å være gravid. Måtte de første tre månedene fly avgårde slik at det kanskje skulle gå over. Vi tenkte på navn, kanskje Esther eller Anna. Men jeg trodde det kom til å bli en gutt og da hadde jeg ikke peiling.

I løpet av uke 12 ble formen bedre. Jeg var endelig over kneika og kunne senke skuldrene. Det kom til å gå bra. Jeg var ikke like trøtt, og heller ikke kvalm. For ikke å snakke om at jeg ikke kreperte av KOLS grad fire av å gå opp til leiligheta vår i tredje etasje. Det var så deilig, og jeg gleder meg til de neste tre månedene som jeg hadde hørt var de beste. Den første kvelden i uke 14 begynte jeg å blø. Bare litt. Rødt, friskt blod. Legevakta sa at det faktisk var helt vanlig. Hadde jeg smerter? Ikke? Da måtte jeg bare vente og se det an. Noe var galt og jeg visste det. Jeg gråt og gråt og gråt og sa til Andreas at hvis jeg mistet fosteret så kom jeg til å dø. Det var jo ikke sant da, men det føltes slik. Selv om det var helt vanlig med en liten blødning. Det kom til å gå til helvete. Jeg sovnet halv tre. Klokken seks våknet jeg og gikk på do. Det var blod overalt. Overalt. Herregud. Jeg ønsket bare at det skulle være over. Jeg ringte meg syk på jobb. Jeg ringte til legevakta som spurte om jeg hadde smerter. Det hadde jeg ikke. Da måtte jeg bare vente, sa de. Jeg ringte legen slik at jeg kunne få en gynekologisk undersøkelse. Hadde jeg smerter, spurte han? Nei. Egentlig ikke. Litt. Jeg hadde litt kramper i magen. Jeg kunne dra på sykehuset dagen etter, og hvis det ble verre fikk jeg ringe legevakta.

Så kom smertene. Nå vet jeg hvordan det er å føde, bare at det som gir lykkerus når du er ferdig med en fødsel, det var der ikke. Det var dødt. Og jeg ville ikke på legevakta. Det ga seg litt utpå kvelden. Jeg dusjet og gikk og la meg. Det var helt tomt for tårer. Andreas var en helt fantastisk støtte og kjæreste, men det var tross alt min livmor som snart var tom. Det var jeg som hadde vært bakfull i tre måneder, det er nok litt vanskelig for en mann å sette seg inn i situasjonen der og da. Da jeg hadde lagt meg tenkte jeg at nå måtte det være over. Verre kunne det ikke bli. Klokka halv tre den natta våknet jeg med smerter ti ganger verre enn det jeg hadde hatt om ettermiddagen dagen før. Jeg lå å hylte i senga da Andreas spurte om jeg ville ha sykebil eller om vi bare skulle kjøre. Jeg ble innlagt og mens jeg ble undersøkt kom det siste. Gynekologen sa at det hadde satt seg fast en stor del i livmorhalsen så det var derfor jeg hadde hatt så vondt. Jeg prøvde å ikke se da jeg fikk gå, men det var vanskelig å ikke se den lille haugen som lå på gulvet på en kladd. Jeg hadde fått nok morfin for en voksen mann og overnattet på sykehuset. Jeg dro hjem igjen tidlig neste dag, med en bleie på størrelse med Russland i trusa. Jeg hadde for anledningen tatt på meg GRÅ (!!) joggebukser som skiftet farge på turen til sykehuset, så jeg spradet hjem i noen blå scrubs og bleie. Endelig var det over. Men ja, det stikker fremdeles. Og nei, vi prøver ikke igjen enda. Uansett hvor «fruktbar du er rett etter en abort». Spar meg. Jeg tåler ikke tanken, og det må jeg nesten gjøre for at det skal gå.

Vi har det greit altså.Jeg skulle bare ønske jeg kunne vært opplevelsen foruten, og jeg unner ingen å føle det samme. Vi har fått så utrolig mye støtte og hjelp fra venner og familie at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å takke engang. Dere vet hvem dere er, suss til dere!

Så skal jeg prøve å perse i knebøy da. Til jul. Selv om det føles så umenneskelig lite viktig. Noe må jeg jo gjøre.